Beskjedenhet er en dyd het det før i tiden. Noen sier kanskje det enda. Ihvertfall var det tidligere mange som trodde at det beste var å stå med lua i hånda og be pent, og ellers ikke si sin mening uten at man var helt sikker på at ingen ble støtt av den. Historisk var det nok mye knyttet til posisjon hvorvidt man kunne tillatte seg å mene og si noe.

Hvorvidt det er hensikstmessig kommer an på situasjonen. Her er to varianter.
Mange som fremstår beskjedne sliter egentlig med selvtilitten. Uttrykket er dermed et uttrykk for noe dypere og definitivt uhensiktsmessig. Denne utgaven av beskjedenhet er som oftest drevet av frykt for skam eller avvisning i en eller annen form. Dermed er det tryggest å ligge lavt.

Den mer hensiktsmessige utgaven av beskjedenhet bygger på en indre trygghet i form av selvtillit og derved et minimalt behov for å påtvinge andre sine egne synspunkter i tide og utide. Det fører til en ydmykhet for andre og dermed en naturlig og hensiktsmessig beskjedenhet.

Hvilken utgave er du?