Har tidligere skrevet om avhengighet og misbruk. I kjølvannet av forrige innlegg og en stadig pågående offentlig debatt om sukker så kan det være betimelig å sette lys på hvordan du kan hanskes med avhengigheter rent praktisk. Ren viljebruk som avvenningskur er for mange for tøft og de klarer det rett og slett ikke. «Ta seg sammen» -metoden er i slike tilfeller lite egnet da vi snakker om sterke krefter her.

Er du en sukkeravhengig?
Ifølge den danske ernæringsfysiologen Charlotte Hartvig som blant annet har skrevet boken «Stopp søtsuget, slakt din indre godtegris», er dette tegn på at du er hektet på sukker:
1. Du greier ikke å stanse. Finnes det en pose med noe sukkerholdig i nærheten, kan du ikke gi deg før den er tømt, enda du bare hadde bestemt deg for å spise litt.
2. Du opplever abstinenser som dårlig humør, et trykk i hodet på grensen til hodepine, og en opplevelse av at det er vanskelig å klare hverdagens utfordringer når du ikke har tilgang på sukker.
3. Du forsøker å redusere sukkerinntaket, men i stedet ender det med at du kaster deg over større mengder enn tidligere.
4. Du har et hemmelig lager av søtsaker i skrivebordsskuffen, i frakkelommen osv.
5. Er du er avskåret fra søtsaker, spiser du mat med lignende egenskaper; som hvitt brød, ris, poteter og pasta. (sitat slutt)

Som i forrige innlegg på denne siden, så handler det først og fremst om å møte seg selv ærlig og utilslørt. Vær ærlig på om ovenstående punkter gjelder for deg i større eller mindre grad og du er stykke på vei. Neste skritt er å avdekke hvilken smerte sukkeret brukes som medisin mot.

De vanligste smerteårsakene er som følger:

• Kroppslig uro og rastløshet
• Sug som følge av lavt blodsukker
• Savn og ensomhet
• Slitenhet/lav psykisk og/eller fysisk energi
• Sult
• Skam og mindreverd
• Frykt

Mønster: Smerten og frykten for mer smerte gjør det tryggest å bruke sukker som beroligende middel.

Det å se sammenhengen mellom smerten som ligger bak og avhengigheten som mønster er viktig for å få riktig startpunkt på avvenningsprosessen. I denne realitetsorienteringen ligger grunnlaget for at du skal klare å tilgi deg selv at du har latt din avhengighet bestemme misbruket. Et krevende , men viktig trinn. Hvis du virkelig kan klare å tilgi deg selv så vil du kunne kjenne for eksempel vemod, lettelse, ro, tomhet, stillhet eller sunn skam. Alle sluttfølelser er like gode og riktige, det viktige er at du kjenner en klar overgang til en mer behagelig og rolig følelse. Sorgen over at det har vært som det har vært er en slik. 

Med den nye følelsen som utgangspunkt har du frihet til å ta avgjørelser som er mer hensiktsmessig. Det betyr i praksis at i en periode så kan du ikke røre sukkerholdige varer pga at marginene før abstinensen trigges til å begynne med er veldig lave. En avgiftning fra sukker som rusmiddel tar kortere eller lengre tid avhengig av hvor stort forbruket har vært og over hvor lang tid det har pågått. En god regel er derfor å la helt være ihvertfall en måneds tid. Når og hvis det skal innføres igjen så bør det være i små mengder.

Utover det å ikke røre sukker i en måned så handler det om å løse opp smertene med selvaksept til enhver tid og i enhver situasjon. Vær tålmodig. Det har tatt år å innøve de gamle mønsterne. Etter hvert kan det komme lyst til å trene, overskudd til sosiale aktiviteter etc. Det er en bonus som du selvfølgelig skal ta med deg. Når lysten kommer tilbake og du kjenner glede så er du på vei ut av avhengigheten. Ta eventuelle tilbakefall med selvaksept og start på igjen. Det er menneskelig å feile. Lykke til.