Månedlige arkiver: januar 2014

Hva drives våre handlinger av?

En leser sendte inn følgende spørsmål:

Snur jeg meg og ser tilbake på hvordan jeg har levd mitt liv så langt, tenker jeg at mye av min adferd har vært drevet av et ønske eller en drivkraft om å være grei mot andre. Være noe for andre, få andres aksept eller takknemlighet for det jeg gjør. Være den som stiller opp, hjelper, lytter og en man kan stole på. Dette gjelder alle på min vei, men selvsagt mest nær familie, egne barn, venner og samboer/ektefelle.

Spørsmålet er om man gjør ting mot andre for egen skyld/del eller for andres del. Å gjøre ting for egen del har en negativ klang i mitt hode, å være eller tenke som en egoist er negativt og ikke noe å stå inne for. 
Så kommer jeg likevel i mitt indre frem til at stadig mer av det jeg gjør for andre er drevet frem av at jeg gjør det for egen del. Å besøke mamma på sykehjemmet? Egen del. Å hjelpe en kollega med noe han sliter med og spør om hjelp til? Egen del. Å hjelpe til med lekser, stelle for jentene mine så de koser seg? Egen del. Å spørre min elskede om jobben hans, servere han kaffe på sengen om morgenen? Jeg vil være en som er grei. Jeg vil bygge mitt selvbilde opp på å stille opp, være på tilbudsstiden, være en som er der. Det er drevet frem av egen drive som igjen peker tilbake på meg selv. Det høres ekkelt ut når jeg ser ordene på skjermen nå, men jeg tror det stemmer med følelsen i meg.

Dette møter motstand hos andre som mener at de gjør ting for andres skyld. Vi har ganske ulik tilnærming til beveggrunnen for våre handlinger, rett og slett. (Teksten er noe redigert)

Kan du si noe om hva som styrer våre handlinger i møte med andre?

Svar:

Handlinger drives av narsissisme, egoisme, kynisme eller altruisme i hovedsak. Har tidligere skrevet om definisjonene av de tre første, se her. Altruisme betyr at noe gjøres ubetinget av at man får noe igjen, som i ubetinget kjærlighet. Viktig at det ikke forveksles med selvutslettelse som er drevet av narsissisme.

Hva er så handlingene drevet av? Det kommer an på situasjonen og hvilken følelse og hvilket behov et handlingsforløp starter med. Viktige faktorer som bestemmer det er hva slags situasjon du befinner deg i, omgivelser, tradisjon og ikke minst hvordan energinivået ditt er. En annen faktor er språklige definisjoner ref spørsmålet om vi gjør ting for andre eller for egen del.
Kanskje begge deler rent språklig definert. Begge definisjoner er mulige språklig sett da noen i språket ofte snakker om resultatet mens andre snakker om årsaken. Mao bestemmer perspektivet om vi gjør det for egen eller andres del fortolkningsmessig. Nettopp derfor er utgangspunktet for handlingen det vesentlige. Det handler om hensiktsmessighet dersom vi enten må eller ønsker å gjøre noe eller ikke. Utenpå kan dermed to handlinger se helt like ut, mens driverne kan være helt forskjellig. Kanskje bør derfor drøftingen begrenses til hva som skjer i en selv uten å ha en illusjon om at andre kan eller skal ha innsikt i det.

Handlinger kan for eksempel styres av følgende alternative følelser og behov på de forskjellige nivåene:

  • Skam som trigger behov for øket egenverd med selvutslttelse som adferd (Narsissisme)
  • Frykt for skam/skyld/ensomhet som trigger behov for å unngå skam/skyld/ensomhet med ansvarstagen som adferd (Narsissisme)
  • Lyst til sosialt samvær som trigger behov for å gjøre noe ekstra for å ha det koselig med engasjement som adferd (Egoisme)
  • Sunn skyld som sier at det skulle bare mangle at man stiller opp for noen trigger behovet for å hjelpe til/stille opp med tilgjengelighet ved forespørsel som adferd. (Altruisme)
  • Empati som trigger behovet for å slippe vedkommende fri til å løse egne utfordringer med lytting som adferd (Altruisme)

Dette er eksempler. Det fnnes et utall av varianter rundt følelser, behov og delpersonligheter (adferd). Små avvik kan forskyve hvilke nivåer man befinner seg på. Utad kan resultatet og adferden være den samme. Ved å trene bevisstheten kan man for egen del kjenne hva man har drevet av. Det er således din egen sannhet. Ikke dermed gitt at noen andre kjenner seg igjen i den.

Nøy deg med din egen vurdering og hør andres som eventuelt korrigerende innspill.

Rause menn

Her er en blogger som skriver om hva som gjør barn til mobbere. Eksempelets makt er stor og alle foreldre bør se på egen adferd i så måte. 

Utfordringen er imidlertid som omskrevet tidligere vedrørende temaet at hverken de barna det gjelder eller deres foreldre er i stand til å se egen adferd. Langt mindre er de i stand til å reflektere over det de gjør og hva det forårsaker. De foreldrene det gjelder har lært dette av sine foreldre igjen.

Slike mønstre går i arv og må brytes av omgivelsene. Skal ikke gjenta meg selv her, men heller henvise til tidligere innlegg. God lesning.

Kjærlighet som kraft til handling

Dialoggruppen

Kjærlighet er den kraften som setter deg i stand til å sette deg selv fri slik at du deretter kan sette andre fri.

Det vil si at dersom du skal kunne gjennomføre ubetingede handlinger som jeg skrev om tidligere så må du først frigjøre deg selv. Det vil i praksis si at du blir fullstendig i stand til å styre egen tanke og handling upåvirket av omgivelsene. 
Denne friheten fører naturlig til at den ubetingede kjærlighetsfylte handling overfor andre kan finne sted, direkte inspirert av ditt eget selv, ditt eget indre.

God helg!

Vis opprinnelig innlegg

Hvorfor er vi redde for å elske?

Kjærlighet gjør oss sårbare fordi vi for å kunne elske må fristille oss. Dersom dere ser på definisjonen av kjærlighet så er en premiss at vi gir slipp på all frykt og smerte i nåtid og fortid. Først da kan vi være helt fri.

Følgende artikkel ble sendt inn som lenke av en leser. Den synliggjør en del av de kreftene som gjør oss ekstra sårbare når vi går inn i en ny relasjon. Det å kunne være der ubetinget er det veldig få som klarer over tid hvorpå mange relasjoner går over av seg selv. I forelskelsens første fase hvor hormonene hjelper til går det relativt lett, men når de stimlerende stofene forsvinner vil avhengigheten som de fleste har i sin historikk gjøre seg gjeldende og den indre kampen er i gang.

Det å lese om det er en ting. Det å erkjenne at det faktisk er slik er enda mer krevende. Sist, men ikke minst så er det å akseptere at det er slik det mest krevende. Når du imidlertid gjør det så blir du virkelig fri og kan elske deg selv og andre ubetinget.

 

Adferdsproblemer og løsning

Løsningen er sjelden å gi adferdsproblemene oppmerksomhet. Psykologiprofessor bekrefter dette i denne artikkelen i Aftenposten.

Utfordringen er den samme i forhold til all uønsket adferd ref det jeg tidligere skrev om avvisning og reaksjon, mobbing osv. Slik er det og slik vil det være fordi mennesker i uønsket adferd er skrudd sammen som de er. Lykke til med det å slippe taket i disse menneskene og styrkingen av din egen frihet.

 

Avvisning og reaksjon

En leser sendte inn følgende spørmål: 

De siste årene har jeg kjent på mange vonde følelser som følge av å bli avvist. Når avvisningen oppleves ofte sliter det på min evne til selvaksept. Etter at jeg har akseptert mange møter preget av avvisning stopper det opp, jeg finner meg ikke i måten å bli møtt på, blir sint og bebreidende. Hvor mye skal jeg tåle uten å si fra? Finnes det noe sunt ved en slik utlufting eller er det et nederlag? Er det en mulighet å både akseptere og lufte? (Teksten er forkortet)

Svar: 
Situasjonen som er beskrevet er en gjenganger i mange relasjoner og den hyppigst forekommende årsaken til at par ønsker hjelp til å komme over i et annet spor. De fleste par går ut og inn av en slik situasjon, desverre ofte uten at det bringer dem videre. 

Det å reagere med en utlufting i form av bebreidelse er en naturlig reaksjon som alle mennesker er utstyrt med. Noen mennesker vokser opp og lærer seg å reagere og si fra om ting, andre lærer det motsatte. De som er opplært til å stenge følelsene inne lider ofte i stillhet hvorpå det kommer ut i en annen form eller ved en annen anledning. Innestengt smerte kan føre til mange andre negative følger og anbefales ikke. Derfor er selvaksepten så viktig slik at smerten ikke blir hengende ved.

Alle har en grense og selv etter mye selvaksept kan noen og enhver havne ut i lufting, aggresjon og bebreidelse. Reaksjonen er sunn ut fra et helseperspektiv, men desverre sjelden hensiktsmessig. Grunnen til det er at omgivelsene, som i utgangspunkter oppfattes som avvisende, sjelden er klar over at de oppfattes som de gjør. Dermed faller budskapet på steingrunn og ofte sendes det tilbake en tilsvarende bebreidelse. Hva kan man så gjøre?

Svaret er tydelighet. Basisen for tydeligheten er å forstå hvorfor man opplever den adferden man utsettes for som avvisende. Svarene kan ligge langt tilbake, men en gjenganger er skuffelsen, illusjonen som brister nok en gang. Forventningen om at andre klarer å leve opp til de bildene man har laget, de forhåpningene som blir skapt av media og omgivelsene ellers. Modeller som ofte er uekte. Eksemplene er mange. 

Her er eksempel på en tydelighet som du muligens kan bruke:
Når jeg i sted spurte om du hadde lyst til å gå en tur med meg så svarte du bare nei takk og ikke noe mer. Jeg kjente umiddelbart skuffelse og et instinktivt behov for å kjefte på deg fordi jeg hadde laget meg en forventning om at du skulle si ja. Jeg skjønner at det handler om at jeg er lei av å gå tur alene dag etter dag. 
Det er jeg glad for å forstå. 
Deretter stillhet og venting en liten stund før du går tur alene eller sammen med vedkommende du villa ha med etter at han/hun har ombestemt seg.

Husk at det ikke er noen garanti for at vedkommende blir med, men dersom du sier som over så er grunnen neppe noe som har med deg å gjøre. Grunnen kan være en helt annen.  Er ikke vedkommende vant til å dele så er løsningen å spørre. Start da som over og avslutt med; jeg er nysgjerrig på grunnen til at du ikke vil være med og gå tur. Deretter må du bare vente i stillhet.

Dersom du etter mange forsøk ikke ser endringer så kommer du til den endelige aksepten på et tidspunkt. Da er valget å fortsette å akseptere og lufte når det blir for mye, eller gå videre og finne nye og andre løsninger. Faktum er da at det du ønsker kanskje aldri vil oppfylles med vedkommende. Husk at det kan ta tid.

 

Utfrysing blant barn

Følgende artikkel sto nylig i Aftenposten. Den omhandler et barn som fryses ut av andre barn og ender opp med å si at «jeg kan leke med min egen skygge, jeg». 

Vanskelig å ikke bli berørt av en slik historie. De fleste med en grad av sosial intelligens forstår at noe er fundamentalt feil når slike ting skjer. Det skjer imidlertid, i barnehagen, på skolen, i arbeidslivet, i sosial omgang, i idrettslaget, kort sagt over alt hvor mennesker omgås sosialt. Har tidligere omtalt parasitt-offer fenomenet som er en del av dette. For voksne så kan det være innenfor rekkevidde å arbeide seg ut av dette, men for barn er det nærmest umulig uten bistand fra en voksen. 

I tilfellet med barnehagen så er det de voksne, i dette tilfellet i barnehagen som må og skal ta ansvar for å involvere alle. Hva som ligger til grunn for at det ikke skjer her står det ikke noe om, men det krever både kunnskap, energi og tid for å håndtere slike situasjoner for at de skal løses på en god måte for alle parter. La meg redegjøre for hvilke to parter det handler om og hva som sannsynligvis foregår.

  1. Den eller de som forårsaker utfrysingen er typisk ledet av en person som inntar parasittrollen, dvs bruker resten av de som deltar som ofre og næring som bekrefter egen posisjon. Ved å fryse ut de individene som blir ansett som truende mot egen posisjon skapes status i gruppen og posisjonen styrkes. Det å fryse ut eller plage andre blir dermed en nødvendighet for å opprettholde posisjon. Tipper at du kan kjenne deg igjen i store deler av arbeidslivet her. Se forøvrig mitt innlegg om fryktbasert ledelse.
  2. Offeret som fryses ut behøver ikke være en svak person. Tvert i mot kan vedkommende være sterk og sånn sett utgjøre en trussel. I tillegg er ofte de som fryses ut åpne og sosiale individer som klarer seg godt sosialt inntil de blir rammet av parasitten. Fra det øyeblikket endrer energien seg for vedkommende og sårbarheten øker proposjonalt med synkende selvfølelse. Vedkommende finner alternative strategier og velger ofte isolasjon.

Ovenstående kan være scenariet som foregår i en barnehage, men det er ikke sikkert det var slik i dette tilfellet da variasjonene er mange. Hvordan kan så dette gripes an? Her er et eksempel på strategi.

Den som skal ha all oppmerksomhet innledningsvis her er offeret og ofrene. Parasitten skal i første omgang ikke straffes eller forfølges gitt at vedkommende i utgangspunktet bærer på en egen smerte som driver for adferden. Ved å støtte offeret og sammenføre vedkommende sosialt med de andre ofrene gjenopprettes en viss balanse. Parasittens eventuelle reaksjoner overses eller møtes med grensesetting. Når offeret slippes inn i gruppen under påsyn og begynner å fungere sosialt igjen er det på tide å følge opp parasitten. Om mulig få til en dialog og avdekke hva bakgrunnen for adferden kan ha vært. Dette må gjøres riktig og tilnærmelsen må være respektfull og skånsom. Prosessen kan ta tid og kan innebære samarbeid med foreldrene og fagfolk. Det primære er å skape grunnlag hos parasitten for at den smerten som har ført til dette ikke forårskaer dette igjen på et senere tidspunkt.

Slippe taket i gamle mønstre

Følgende spørsmål ble sendt inn av en leser: 
Et tema som opptar meg er hvordan gi slipp. Det vises stadig til hvor viktig det er å gi slipp og jeg forstår det intellektuelt, men føler at jeg ikke får det til – tankene mine gjør som de vil uansett.  
Er det fordi jeg mangler den hele og fulle aksepten på at ting er som de er? (Spørsmålet er forkortet)
 
Svaret på det er sammensatt, men det viser at det i enhver frigjøring fra gamle mønstre går en viss tid og må legges inn en viss innsats for å få frigjort seg fullt ut. Noen ganger blir man ikke helt fri fordi det kanskje handler om mennesker som står en veldig nær. Bindingene er dermed sterkere og har ofte lenger historikk.
 
Det du spør om her er et klassisk eksempel på at «det napper i strikken» hvilket vil si at gamle mønstre slår seg på fordi vi har inntatt en ny og uvant holdning. Den nye holdningen styres av ett nervesystem, det parasympatiske og den gamle vanen styres av et annet nervesystem, det sympatiske. Førstnevnte nye mønster er drevet av vilje basert på rettferdig sinne, nok er nok, og behovet for å frigjøre seg. Det gamle mønsteret er drevet av frykt for den smerten som ville komme hvis man vendte ryggen til problemet eller vedkommende. 
 
Når det nye mønsteret brukes vil derfor det gamle slå seg på fordi den gamle frykten gjenoppstår i den delen av hjernen som handler om å unngå den gamle smerten. Slik vil det være en stund, men dess mer du står i det nye mønsteret, dess svakere blir det gamle og til slutt er nappingen svak og vag og blir til slutt bare et minne om noe som ikke lenger er en del av ditt nye liv. 
 
Nappingen møtes best med selvaksept. Lykke til.
 

Om å gjøre valg med jobb som eksempel

De fleste som er i arbeid står før eller senere overfor det dilemmaet det er å skulle søke ny jobb eller si ja eller nei til et tilbud om sådan. Mange henvendelser til meg handler om hjelp til å velge riktig når det foreligger flere muligheter eller man er i en generell jobbsøkerprosess. 

Situasjonen kan forøvrig uten videre overføres til de fleste skifter i livet enten det er snakk om skolevalg, partnervalg, vennevalg osv. Poenget her er å gi en generell oppskrift på hvordan du eventuelt kan tenke for å skape et bedre beslutningsgrunnlag. 

Den gamle metoden som har vært brukt lenge er å sette opp fordeler og ulemper. Gjør gjerne det også, men vent til du har gjort følgende øvelse:

  1. Hva er det ved situasjonen i dag som tar energi
    – Kolleger
    – Sjefen
    – Arbeidsoppgaver
    – Jobbmengde
    – Reisevei
    – Etc.
  2. Finn ut hva det er ved deg som gjør at de faktorene du finner er en belastning. Merk her at du ikke skal finne feilene ved de andre eller situasjonene, men hva det gjør med deg og hvorfor det medfører energitap.
  3. Bruk selvaksept på de enkelte elementene og mønstrene du finner i pkt.2. Fortsett med det til du finner roen og er avklart på dette punktet.
  4. Sett opp egoistiske behov knyttet til det å ha jobb. De skal være egoistiske og ikke trygghetsbaserte og de skal være personuavhengige. Eksempelvis:
    – Reisevei
    – Størrelse på jobbmiljø
    – Kontor eller åpent landskap
    – Reising eller stedsbundet
    – Hjemmekontormuligheter
    – Frihetsgrad
    – Ansvarsnivå
    – Arbeidstid
    – Stillingsprosent
    – m.m.m.
  5. Med listen over som grunnlag så kan du skreddersy søkene i større grad enn før. Sjekk treffene du får opp mot listen og vurdér om du skal søke. 
  6. I en eventuell intervjuprosess så ha listen som en sjekkliste og still spørsmålene. 

Får du 60-70% treff på behovslisten så har du høy treffprosent. Du bestemmer hvor du vil legge listen. Husk at ingenting vokser inn i himmelen. Lykke til!

Temasøk

Antall innlegg teller pr i dag godt over 100 stk. Det betyr at det ligger ute et stort antall temaer og saker med mange forskjellige vinklinger og grunnlag. 

For å finne noe som interesserer deg er det bare å skrive et nøkkelord i søkefeltet til høyre i menylinjen så får du opp alle innlegg som inneholder det ordet eller temaet du søker på. 

Hvis du ikke finner det du søker etter så send meg en epost så vil jeg komme tilbake til det aktuelle temaet ved en senere anledning. 

Vestibulitt og seksualitet

Vestibulitt er en sykdom som kjennetegnes av at samleie og inntrengning er umulig uten store smerter. Se definisjon og kjennetegn her. Årsakene har blitt gjenstand for mange gjettinger uten at man er sikker enn så lenge på årsakene. Ofte sees en sammenheng mellom overgrep og vestibulitt. Med andre ord er det grunn til å anta at det kan være en sammenheng mellom traumer og de symptomene som vestibulitten  gir. 

Ser i min praksis at en fellesnevner hos kvinner med vestibulitt er traumatiske opplevelser knyttet til sex. Variasjonen er stor hva gjelder årsaker, men en fellesnevner er at det har forekommet seksualle tilnærminger uten samtykke. Når mennesker opplever traumer så skapes grunnlag for kognitivt baserte mønstre knyttet til opplevelsen. Hjernen og kroppen har et naturlig samarbeid som handler om å beskytte seg mot det samme traumet og lager mønstre som på en eller annen måte kan skjerme for at ting skal skje igjen. Felles for kvinner med vestibulitt er at de er seksuelt inaktive med få unntak. Dette påvirker selvfølgelig relasjonen med partnere og gjør også andre deler av et samliv vanskelig. 

Et eksempel på hvordan vestibulitt oppstår er følgende: 

  • Som 10 åring opplever barnet å våkne av at mor og en partner har samleie i samme seng som henne. Dette oppleves som skremmende og barnet velger å stenge av og ligge fullstendig stille i stedet for å gjøre anskrik.
  • Seksualiteten legges vekk i kjølvannet av opplevelsen og den naturlige seksuelle utviklingen stopper. Det skapes ingen fantasier eller tiltrekninger og seksualitet og tanken på det kobles til opplevelsen over og barnet kjenner avsky ved tanken på det.
  • Som tenåring så blir frykten for å bli ensom større enn frykten for sex og tenåringen går med på samleie mye tidligere enn det lysten skulle tilsi. Påtrykket er stort både fra media, venninner og gutter og det er umulig å si nei. På nytt skjer det seksuelle overgrep i form av at hjernen opplever det som en repetisjon av det opprinnelige traumet. 
  • Som samboende med en mann så blir det en rutine på at samleie skal finne sted jevnlig. Lysten er fortsatt ikke der og traumet repeteres jevnlig. I tillegg er presset for å eksperimentere seksuelt til stede.
  • Plutselig en dag så er vestibulitten et faktum som en følge av seksualitet drevet av frykt/plikt og ikke lyst gjennom mange år. En utløsende faktor kan være enklere infeksjoner av diverse art eller generelt stress på helt andre områder.
  • Det er ikke mulig å følge opp sine «plikter» som partner og forholdet skranter. Dette øker stresset ytterligere og vestibulitten opprettholdes også uten at det er et aktivt sexliv.

Historien over er hentet fra flere tilfeller jeg har sett i min praksis. Det er ikke bevist at det er en sammeheng, men ved riktig behandling og masse tålmodighet forsvinner som oftest smertene og forblir borte. Et aktivt seksuelt liv kan gjenopptas, dog på andre premisser enn før. Jeg for min del anbefaler aldri eksponering og stimulering som er vanlige fysioterapeutiske behandlinger før en grundig akseptfase er gjennomført. 

Et typisk behandlingsforløp kan se slik ut:

  • Kartlegging av årsakssammenhenger  med vekt på tidlige opplevelser av seksuell art. Der disse er fortrengt kan nyere opplevelser brukes inntil videre.
  • Erkjennelse av årsakssammenhengene og hva de har ført til er neste skritt. 
  • Selvaksept på at det har ført til kroniske fysiske smerter er en krevende og viktig fase.
  • Selvaksept på alle følgehendelser er neste skritt slik at det oppnås en fullstendig nullstilling og frigjøring. 
  • Når frigjøringen i form av selvaksept er gjort i en slik grad at roen kan beholdes når tanker og minner tas frem kan eksponeringsfasen begynne.
  • Eksponering skjer utelukkende på lystbasis. Det vil si at ny seksualitet bygges trinn for trinn fra null. Dette tar tid og tålmodighet er et absolutt for alle deltagende parter. All styring ligger hos den som er syk.
  • Reaksjoner ved eksponering følges opp og erkjennelse og selvaksept trenes.

Slike reparasjonsprosesser går ofte over år, men kan også gå raskere. De er krevende og det er viktig at lysten hele tiden driver det. Når den er fraværende i lange perioder av diverse andre grunner så legges eksponeringen til side og andre stresstemaer tas først. 

For deg som er rammet er poenget at det ikke er håpløst. Husk imidlertid at det er opp til deg hvorvidt du er klar for en prosess eller ikke. Ingen skal eller kan tvinge deg til noe som helst. Lykke til!

Psykosomatiske lidelser

Dialoggruppen

Når noen i forbindelse med stress i en eller annen form får smerter blir forkjølet eller på annen måte blir syk, så har tilstanden sannsynligvis en psykosomatisk faktor.

Grunnen til at immunforsvaret påvirkes er stresshormonet kortisol, som øker når vi er stresset. Lav energi er stress.

Ved å holde det kognitive stresset nede kan du påvirke diverse tilstander av fysisk art, som har en kognitiv faktor.

Vis opprinnelig innlegg

Likegyldig eller nøytral?

En leser spør om forskjellen på likegyldig og nøytral som delpersonligheter og tilstand. Kombinasjonen likegyldig og selvtilfreds har tradisjonelt en dårlig klang rent kulturelt og moralsk og vedkommende vil nødig ende opp der. (Spørsmålet er omformulert.)

Likegyldighet i den form at du ikke bryr deg forekommer i minst to utgaver. En hensiktsmessig og en uhensiktsmessig. En som ligger lavt i pyramiden og en som ligger høyt. Her er noen kjennetegn på den ene og den andre utgaven.

  1. Likegyldighet i uhensiktsmessig form er når du ikke er i stand til å bry deg fordi du ikke bryr deg om deg selv. Denne tilstanden følger ofte med depresjoner og nedstemthet generelt og trigges av en dyp smerte, ofte av eksistensiell art. All fokus i egoet/personligheten går dermed med til å redde deg selv fra den aktuelle smerten. Dermed er det ikke kapasitet til å bry deg om noen andre eller noe annet. Overlevelse med andre ord. En nødvendig refleks fra vår tidlige evolusjon hvor marginene for å overleve var langt mindre enn nå. Andre delpersonligheter som lett melder seg på i samme slengen er offer, hevner og sutrer.
  2. Likegydlighet i hensiktsmessig form kalles nøytralitet og kjennetegnes av at du bevisst velger å ikke bry deg med noen eller noe. Bakgrunnen er at du har plass i din egen bevissthet til å vurdere og kjenne både emosjonelt og intuitivt hva du egentlig tenker om det som foregår. Konklusjonen blir i en del tilfeller at du hverken kan eller skal gjøre noe med det som foregår og derved velger å forholde deg nøytralt. Ofte melder da selvtilfreds seg på rett og slett fordi du er fornøyd med din egen konklusjon og de valgene du klarer å gjøre. 

Sett utenfra så kan disse to tilstandene se helt like ut dersom det ikke blir ledsaget av en eller annen dialog som kan avdekke sutring. Det er derfor viktig å la nøytralitet bli ledsaget av en tydelighet slik at vedkommende som blir utsatt for det lettere kan se at det er det. 

Eksempel: Når jeg sitter her i bilen sammen med deg og hører hvordan du kritiserer de andre bilistene så skjønner jeg at det egentlig handler om noe annet enn hvordan de kjører.
Jeg er glad for at jeg klarer å forholde meg nøytralt til kritikken av dem.
Jeg er her og lytter gjerne hvis du har noe du trenger å snakke om. 

Den siste setningen behøver ikke være med, men er en håndsrekning dersom dette handler om et menneske du har en nærmere relasjon til. Overfor andre mer perifere nøyer du deg kanskje med de to første setningene. 

Det kan godt hende du blir oppfattet som likegyldig og selvtilfreds, men det vil i tilfelle mer være fordi den andre parten går i offer og hevner trigget av en eller annen bitterhet som vedkommende ikke klarer å se. Illusjonen som brister er imidlertid reell særlig hvis vedkommende før har vært vant til å få respons i slike situasjoner. 

Konklusjonen er at likegydlig og selvtilfreds har fått et ufortjent dårlig rykte rett og slett fordi de som er utsatt for det blir bitre ofre. Manglende kunnskap og bevissthet er nærliggende å anta som en medvirkende årsak til det. 

Temaønsker?

Har du ønsker om tema for denne bloggen så tar jeg med glede i mot det.

Primært så hentes tematikk fra min terapeutiske hverdag samt fra det som foregår i omgivelsene til enhver tid. Ser av statistikken at enkelte tema treffer flere enn andre. Sånn sett er det også ønskelig med tilbakemelding på emneområder som dere ønsker flere innlegg om. Send meg gjerne innspill på epost strekerud@dialoggruppen.no

Beskjedenhet

Beskjedenhet er en dyd het det før i tiden. Noen sier kanskje det enda. Ihvertfall var det tidligere mange som trodde at det beste var å stå med lua i hånda og be pent, og ellers ikke si sin mening uten at man var helt sikker på at ingen ble støtt av den. Historisk var det nok mye knyttet til posisjon hvorvidt man kunne tillatte seg å mene og si noe.

Hvorvidt det er hensikstmessig kommer an på situasjonen. Her er to varianter.
Mange som fremstår beskjedne sliter egentlig med selvtilitten. Uttrykket er dermed et uttrykk for noe dypere og definitivt uhensiktsmessig. Denne utgaven av beskjedenhet er som oftest drevet av frykt for skam eller avvisning i en eller annen form. Dermed er det tryggest å ligge lavt.

Den mer hensiktsmessige utgaven av beskjedenhet bygger på en indre trygghet i form av selvtillit og derved et minimalt behov for å påtvinge andre sine egne synspunkter i tide og utide. Det fører til en ydmykhet for andre og dermed en naturlig og hensiktsmessig beskjedenhet.

Hvilken utgave er du?

Respekt og selvrespekt

Dialoggruppen

Ordet respekt brukes i flere sammehenger. Ordet kommer fra latin og betyr å se en gang til og handler om å se hva mennesker egentlig står for bak fasaden.

For å kunne kjenne respekt for andre så betinges det, av at det vi ser eller hører og opplever har en verdi for oss. Verdien for oss bestemmes av vårt eget selv og de indre overbevisninger som ligger der. Når vi respekterer våre egne indre overbevisninger så har vi selvrespekt. For å ha selvrespekt må vi opparbeide perspektiv som beskrevet tidligere. Først da kan vi forstå det fulle omfang av en prestasjon eller holdning.

Hvordan er det med selvrespekten, dvs at du hevder det du står for fordi du har selvrespekt? Sjekk det ut og gå noen runder på hva du egentlig respekterer andre for…

Vis opprinnelig innlegg

Respekt og selvrespekt 2

Dialoggruppen

Respekt fra andre er noe man ikke kan forlange. Den må fortjenes. Det vil i praksis si at din adferd over tid vil skape respekt hos omgivelsene.

Dersom noen ikke viser deg respekt kan du prøve med følgende tydelighet:

Jeg skjønner av din og andres adferd i relasjon til meg at omgivelsene har liten respekt for meg eller det jeg står for. Forstår at jeg da ikke har fortjent det. Jeg har heller ikke selvrespekt så det er helt naturlig.
 For å få respekt fra andre må jeg først og fremst opparbeide selvrespekt og dernest gjøre meg fortjent til andres respekt.
Jeg er glad jeg endelig skjønner det.
Beklager at jeg har gjort min forventning om respekt til ditt ansvar.

Husk å være stille etterpå. Ikke forvent noen reaksjon på kort sikt fra omgivelsene. Fokus skal være på selvrespekt og det er ditt ansvar.

 

Vis opprinnelig innlegg

Grunnlag for selvaksept

For å få til selvaksepten og få slått på det parasympatiske nervesystemet og av det sympatiske nervesystemet og adrenalinet/kortisolet, slik at roen kan komme, så er det viktig at grunnlaget er godt. Realitetsorinteringen danner selvse stammen i at du skal kjenne at det som stresser slipper takt. Dette innlegget er ment å gi deg noe mer detaljer på hvordan du kan bygge opp en realitetsorintering.

Tre viktige elementer i realitetsorienteringen

  1. Tradisjon
    Heri ligger tradisjonen og mønsteret knyttet til slike situasjoner og følelser og som er gjentatt et utall ganger
  2. Situasjon
    Heri ligger detaljene i situasjonen du står i, herunder følelsen du kjenner, trygghetsbehovet og delpersonligheten(e)
  3. Energinivå
    Heri ligger at hvis energinivået ditt er lavt så vil det forsterke både tradisjon og situasjon

Eksempel: Gitt att jeg i alle år har tatt ansvar for alle andre enn meg selv fordi jeg har vært redd for skammen ved å ikke være god nok (tradisjon), så er det ikke rart om jeg kjenner en frykt for skam som gjør det tryggest å gjøre det som er best for andre når de ikke trives (situasjon). Samtidig har jeg lav energi etter å ha tatt det ansvaret i alle år og i hele den siste perioden (energinivå). Ikke rart da at dette mønsteret slår seg på.

Selvaksept 
Det er helt greit at jeg kjenner frykten og at ansvarsfullheten slår seg på. 

Selvaksept fungerer som sagt tidligere bare dersom du virkelig mener at det er greit at du har elementene under realitetsorinteringen i din hjerne. 

Husk at følelser, behov og delpersonligheter er noe du har og ikke noe du er.

Sukkeravhengighet

Har tidligere skrevet om avhengighet og misbruk. I kjølvannet av forrige innlegg og en stadig pågående offentlig debatt om sukker så kan det være betimelig å sette lys på hvordan du kan hanskes med avhengigheter rent praktisk. Ren viljebruk som avvenningskur er for mange for tøft og de klarer det rett og slett ikke. «Ta seg sammen» -metoden er i slike tilfeller lite egnet da vi snakker om sterke krefter her.

Er du en sukkeravhengig?
Ifølge den danske ernæringsfysiologen Charlotte Hartvig som blant annet har skrevet boken «Stopp søtsuget, slakt din indre godtegris», er dette tegn på at du er hektet på sukker:
1. Du greier ikke å stanse. Finnes det en pose med noe sukkerholdig i nærheten, kan du ikke gi deg før den er tømt, enda du bare hadde bestemt deg for å spise litt.
2. Du opplever abstinenser som dårlig humør, et trykk i hodet på grensen til hodepine, og en opplevelse av at det er vanskelig å klare hverdagens utfordringer når du ikke har tilgang på sukker.
3. Du forsøker å redusere sukkerinntaket, men i stedet ender det med at du kaster deg over større mengder enn tidligere.
4. Du har et hemmelig lager av søtsaker i skrivebordsskuffen, i frakkelommen osv.
5. Er du er avskåret fra søtsaker, spiser du mat med lignende egenskaper; som hvitt brød, ris, poteter og pasta. (sitat slutt)

Som i forrige innlegg på denne siden, så handler det først og fremst om å møte seg selv ærlig og utilslørt. Vær ærlig på om ovenstående punkter gjelder for deg i større eller mindre grad og du er stykke på vei. Neste skritt er å avdekke hvilken smerte sukkeret brukes som medisin mot.

De vanligste smerteårsakene er som følger:

  • Kroppslig uro og rastløshet
  • Sug som følge av lavt blodsukker
  • Savn og ensomhet
  • Slitenhet/lav psykisk og/eller fysisk energi
  • Sult
  • Skam og mindreverd
  • Frykt

Mønster: Smerten og frykten for mer smerte gjør det tryggest å bruke sukker som beroligende middel.

Det å se sammenhengen mellom smerten som ligger bak og avhengigheten som mønster er viktig for å få riktig startpunkt på avvenningsprosessen. I denne realitetsorienteringen ligger grunnlaget for at du skal klare å tilgi deg selv at du har latt din avhengighet bestemme misbruket. Et krevende , men viktig trinn. Hvis du virkelig kan klare å tilgi deg selv så vil du kunne kjenne for eksempel vemod, lettelse, ro, tomhet, stillhet eller sunn skam. Alle sluttfølelser er like gode og riktige, det viktige er at du kjenner en klar overgang til en mer behagelig og rolig følelse. Sorgen over at det har vært som det har vært er en slik. 

Med den nye følelsen som utgangspunkt har du frihet til å ta avgjørelser som er mer hensiktsmessig. Det betyr i praksis at i en periode så kan du ikke røre sukkerholdige varer pga at marginene før abstinensen trigges til å begynne med er veldig lave. En avgiftning fra sukker som rusmiddel tar kortere eller lengre tid avhengig av hvor stort forbruket har vært og over hvor lang tid det har pågått. En god regel er derfor å la helt være ihvertfall en måneds tid. Når og hvis det skal innføres igjen så bør det være i små mengder.

Utover det å ikke røre sukker i en måned så handler det om å løse opp smertene med selvaksept til enhver tid og i enhver situasjon. Vær tålmodig. Det har tatt år å innøve de gamle mønsterne. Etter hvert kan det komme lyst til å trene, overskudd til sosiale aktiviteter etc. Det er en bonus som du selvfølgelig skal ta med deg. Når lysten kommer tilbake og du kjenner glede så er du på vei ut av avhengigheten. Ta eventuelle tilbakefall med selvaksept og start på igjen. Det er menneskelig å feile. Lykke til.