Spørsmålet under, som er noe forkortet, kommer fra en leser:
Vi er en familie som for et halvt år siden fikk besøk av en ungdom som skulle bo hos oss en periode. Våre barn har hatt og har en relativt tøff og direkte omgangsform. Han som er på besøk hos oss preges av at han ikke tåler dette så godt. Han blir nemlig behandlet som øvrige søsken. Det er forøvrig vårt yngste barn som er mest direkte med ham. Det har ført til at han nå vil forlate oss før planlagt tidspunkt og det synes vi er synd. Hva skyldes det at han tar seg så nær av dette? Hva er det med våre barn som ikke sanser at deres stil er for tøff og direkte? Hva kan vi gjøre med dette?
Svar: Deres barn er et direkte produkt av dere som foreldre og den kultur dere har hatt og har for tiltaleformer i deres familie. Hvilket barn som forøver dette er tilfeldig. Kunne like godt vært en av de andre. En viktig årsak er, uavhengig av hvem det er, at den smerten som følger av å ha blitt behandlet dårlig av de andre tas ut på den neste mottagelige i rekken, i dette tilfellet den besøkende.
Hvis den besøkende er følsom så vil opplevelsen kunne oppleves som mye mer ubehagelig enn den ville være for en mindre sensitiv person. I tillegg er en besøkende over lang tid langt hjemmefra med de følelser det naturlig nok trigger. Det gjør at følsomheten øker ytterligere. Hvis den besøkende er vant til en mye mer forsiktig tiltalestil så vil deres stil oppleves som ganske voldsom.
Konklusjon: Avstanden i kultur er stor og forsterkes av momentene over. Den manglende bevisstheten om hverandres utgangspunkt slår dermed ut som den gjør. Hvis dere som foreldre heller ikke har bevissthet på dette og hvordan det skal løses så ville nok utfallet før eller siden blitt det samme. Å fordele skyld her handler om at hver enkelt selv må kjenne på om man burde ha skjønt og handlet annerledes, men som sagt så er det vanskelig på forhånd å vite hva man ikke vet… Det er som oftest i etterpåklokskapens lys at man skjønner at noe ble feil, men ikke nødvendigvis hva som var feil.
Forslag til tiltak: For å løse dette på en god måte for den besøkende, deres egne barn og dere selv og for at dere alle skal få læring av dette så kan det være en god idé å formidle deres konklusjon, etter å ha lest ovenstående, på en tydelig måte til barna. Uten den besøkende til stede. Dere kan for eksempel si følgende:
I ettertid av at vi har blitt kjent med at vår besøkende vil reise fordi han ikke trives,
så skjønner vi som foreldre at vi ikke har klart å formidle til dere
de forskjellene som finnes i mennesker og hvordan disse skal håndteres.
Vi har heller ikke selv forstått hva som kreves av oss som foreldre i en slik situasjon.
Vi er sinte på oss selv for at den besøkende er påført dette,
men også glade for at vi nå skjønner mer enn vi gjorde.
Vi beklager at vi ikke skaffet oss kunnskapen på forhånd slik at vi kunne tilføre dere den gode læringen som ligger i et slikt besøk.
Hva tenker dere barna om dette?
Lytt til hva de tenker om egen adferd. Hvis de tar selvkritikk på egen oppførsel så er neste naturlige spørsmål hva de kan endre på og hvordan de kan behandle vedkommende fremover. Lag en plan sammen og tydeliggjør at det er hver enkelt sitt eget ansvar å styre sin egen oppførsel.
Hvis de ikke tar selvkritikk på dette, men i stedet skylder på hverandre så har dere en større oppgave foran dere. Det får i tilfelle bli et senere kapittel.
Lykke til!