På bakgrunn av mitt tidligere innlegg om medisinering i psykiatrien er det fristende å stille ovenstående spørsmål.

Erfarer i mitt daglige arbeid at pasienter har fått en depresjonsdiagnose, mens virkeligheten er at de er desillusjonert og derfor opplever en følelsesmessig flathet og nedstemthet. Denne flatheten/nedstemtheten skyldes en vesentlig faktor, nemlig skuffelsen over at livet er som det er. At de ikke får den sosiale responsen fra omgivelsene de trodde de skulle få, eller at det de publiserer på facebook eller you tube ikke får det antallet lesere som de trodde. Forventningen om sin egen unikhet brister og blir en illusjon. De er ikke så fantastiske som de selv tror og verden blir dermed ikke like hyggelig som de trodde.

Eksempel på opprettelse av illusjoner er følgende utsagn fra en syvåring:
«Jeg trenger ikke gjøre lekser mer. Jeg skal bli youtuber.»

En «youtuber» er en som lever av å legge ut videoer på you tube. De fleste kan vel da se at risikoen for at syvåringen går på en skuffelse på et eller annet tidspunkt er relativt stor. Fordelen er imdlertid at mennesker i den alderen er godt rustet til å tåle skuffelser og reiser seg fort og finner nye forventninger. 

Hovedbudskapet mitt er: 
Som forelder må du passe deg for å gå i korreksjonsfellen her. La syvåringen ha forventningen sin i fred, legge ut sin første video og bli skuffet. Det er verdifull læring som er helt nødvendig. Ved å korrigere i forkant risikerer du å utsette skuffelsene til senere i livet. Hvis barnet ikke har lært seg å tåle skuffelser blir evnen til å tåle de store skuffelsene dårligere. Dermed øker risikoen for at ungdommen ikke takler det og søker trøst og mestring i andre ting. 

Her er en lenke til en artikkel som forklarer bakgrunnen for dette fenomenet på en enkel måte.
Hvis du ønsker å studere dette enda mer i dybden og med et blikk enda lenger inn i fremtiden så kan jeg anbefale boken «Det femte trinn» av Dag Erik Andersen.
God lesning og god helg.