I kjølvannet av innlegget fra en leser med tittelen «Trenger vi flere av Saga Norén fra Broen?» så er det fristende å spørre om mennesker egentlig ønsker så mye ærlighet? Hvis vi som mennesker ikke ønsker det, trenger vi det, eller klarer vi oss helt uten?

Mye tyder på at vi vegrer oss for å ta inn sannheten fordi vi er redde eller at sannheten skaper smerte. Hvis det er slik så er jo det i seg selv skremmende. Hva er det i så tilfelle som er så skummelt med sannheten?

Vår livsstil gir trygghet. Det å kunne vite hva morgendagen bringer gir oss trygghet. Det å kunne regne med at andre tenker og handler som oss gir oss trygghet. Hele vår tilværelse bygger på at det er en viss forutsigbarhet i alt som skjer. Tryggheten gjør oss sårbare og utakknemlige.
Skjer det noe vi ikke er forberedt på så tar det tid for oss å samle oss, men som mennesker er vi laget for å takle vanskelige og uvante situasjoner så det går som regel bra etter litt tid.

Ærligheten har en tendens til å rive ned illusjoner som er bygget opp. Plutselig sprekker idyllen og noe blir vanskelig å forholde seg til. Samtidig er det noe friskt og ekte med ærlige mennesker. De appelerer til noe i oss som vi innerst inne savner.

En god leveregel er derfor å etterspørre andres sannhet for å se om det kan gi oss innsikt i noe mer enn det vi med egne øyne klarer å se. De ærlige menneskene, ofte i form av barn og unge mennesker, kan hjelpe oss til å forbli våkne slik at vi ikke synker inn i belelighetens illusjoner og lurer oss selv lenge nok til at vi ikke klarer å våkne igjen.