Samfunnet registrerer en økning av stressrelaterte lidelser hos barn. Barn har lange dager i barnehage og skole, må forholde seg tidlig til media og kommunikasjon i mange former. I tillegg har de mye aktiviteter på fritiden. I tillegg har de stressede foreldre. Alt dette blir for mange for mye og det meldes om uro, engstelse, dårlig søvn, spiseforstyrrelser, aggresjon og ikke minst depressive symtpomer. I tillegg kommer en rekke psykosomatiske sykdommer, som betyr sykdommer som er fysiske, men har det psykiske som en viktig utløsende faktor. Senest i dagsrevyen i går var det en reportasje om stor økning av astmalidelser hos barn siden 90-tallet. Astma er en stresslidelse som skyldes for høye kortisolnivåer over tid. Høyt kortisol er et resultat av stress.
Grunnen til at jeg gjenblogget tre tidligere innlegg om bevissthet tidligere i dag er at ovenstående har med manglende bevissthet å gjøre. Samfunnet generelt bygger på idealiserte mønstre og stor grad av selvmedisinering som primært skyldes at nærmest ingen er klar over hva slags krefter de drives av. De bare rives med av en sterk higen etter mer penger og posisjon som i hovedsak handler om å unngå skam. Forherligelsen av det perfekte som foregår i de fleste media blir nærmest umulig for de fleste å leve opp til. Følelsen av utilstrekkelighet øker og dermed stresset for å bli noe ingen mennesker i utgangspunktet er skapt til å være.
Når den primære drivende følelsen er utilstrekkelighet, og frykt for å være utilstrekkelig, så trigger dette stress og naturlig nok blir følgene som over. Spesielt når dette skjer over lang tid. Allikevel forstår ikke forskerne, ref artikkelen i NRK om astma, hva årsaken er. Man behøver ikke ha doktorgrad i noe som helst for å forstå det. Det holder lenge med bevissthet på minst nivå 2.
Anbefaler at man setter seg ned med sine nærmeste, ser på stressnivået og sjekker ut hvordan en selv og barna egentlig har det. Hvor stor del av aktivitetene som er drevet av lyst og hvor mye som er drevet av frykten for ikke å strekke til. Kan garantere at det ikke er til skade å ta en god prat om hvordan man egentlig vil ha det av og til.