Spørsmål fra leser: Når barn eller voksne blir stumme. Hvilke følelser trigger denne delpersonligheten osv?
En del mennesker er veldig stille av seg. Noen er stumme og sier ingenting og kan ofte i sin stillhet sette seg selv utenfor mange ting som av flertallet blir ansett som naturlig sosial omgang. Blir disse menneskene spurt om noe så er svaret ofte, vet ikke eller vagt og uten styrke og klarhet. Non kan være mer pratsomme i noen settinger, mens de blir helt stumme i andre.
Den vanligste følelsesmessige driveren bak dette er frykt for skam/mindreverd/utilstrekkelighet som vil kunne oppstå dersom man sier noe som omgivelsene ikke liker eller er enige i. Derfor er det tryggest å være stille og passiv og ikke si noe. Følgene blir da for eksempet at man er stum i mange sammenhenger.
Å løse opp i dette tar tid og handler om at man må finne årsakene bak at skam er så skummelt som det er. Årsakene ligger som oftest i barndommen eller i senere omstendigheter som har inneholdt undertrykking og/eller utnytting. Når sammenhengen blir klar er det tid for selvaksept og smerterealisering hvorpå det rettferdige sinnet i form av styrke kommer. Dette er grunnlaget for at man deretter kan si sin hjertens mening der man føler at det er viktig.