Mange har en overutviklet ansvarsfølelse for alt for mye. Dette fører ofte til at de sliter seg ut på alt som skal rekkes over for at alle skal være fornøyd. Det er mange små elementer og det er noen større som til sammen utgjør en alt for stor belastning. Mange tar alt for mye ansvar.
Motargumentet er at vi skal ta ansvar for våre omgivelser og hvordan skulle det bli hvis vi ikke gjorde det. Den type argumentasjon opprettholder alt for mye ansvar i alt for mange.
For å ta utgangspunktet i et arbeidsforhold hvor du gjør så godt du kan for at sjefen skal være fornøyd. Vedkommende sjef deler ut arbeidsoppgaver sagt og usagt og du fanger de opp og strekker deg for å utføre de så godt som mulig. Du har allerede for mye fra før så gradvis brenner du lyset i begge ender før utbrentheten er et faktum. I dette tilfellet vil de fleste være enig i at ansvarsfullheten er uhensiktsmessig for den som blir rammet. En ting er jobben, men dette skjer også privat for veldig mange. Mellom voksne og barn på kryss og tvers.
For de av dere som har lest om offer og parasitt tidligere så kan det jo hende at dere ser noen paraleller. La oss fortsette på samme arena. Hvordan i all verden skal man da forholde seg.
Første bud er å se hva som driver ens egen ansvarsfullhet. Som regel handler det om frykt for å komme i unåde og/eller miste jobben/posisjonen med de konsekvenser det måtte ha lønns og eller prestisjemessig. Sagt på en annen måte så kan det handle om å unngå skam/mindreverd/utilstrekkelighet. Det tryggeste blir da å strekke seg og være ansvarfull. Problemet er imidlertid at det koster masse energi når det drives av frykt.
Oppsigelsevernet i Norge er godt. Det betyr imidlertid ikke at lederne forholder seg til det. De bruker eventuelt alternative strategier for å skvise noen ut om nødvendig. Det er derfor viktig å vise ansvar på en smartere måte. Første bud er å holde seg til sak og ikke person slik at du mer nøkternt kan vurdere hva som er det beste i saken. Å holde mangler hos sjefen skjult ved å gjøre jobben for sjefen er ingen god løsning for bedriften. Her kommer tydeligheten inn.
For eksempel: Jeg har ved flere anledninger nå fått denne arbeidsoppgaven alt for sent til å kunne gjøre den på en tilfredstillende måte. Ser at det vil være feil å levere den fra meg i en halvferdig form innenfor fristen.
(Her tar du en lang stillhet og venter. Hvis det ikke det kommer noen reaksjon så kan du si følgende): Har behov for å vite om du vil ha den tilbake med de usikkerheter den korte tiden medfører eller om jeg skal bruke den nødvendige tiden for å gjøre den sikrere med den følge at fristen oversittes. (Deretter er du taus.)
Så er det bare å vente. Du er ferdig snakket. Ansvaret ligger der det skal for at virskomheten skal komme videre og inn i et bedre spor. Kan være krevende å stå der fordi sjefen neppe vil være glad for å sitte med det ansvaret. Husk da at du har vært med på å skjemme ham/henne bort ved å være ansvarsfull.
Hvis du her trekker paraleller til privaten så kan det være nyttig å gjøre en test hjemme også. Da kan du eventuelt ta med en beklagelse for illusjonen du har bygget også. Ikke gjør det på jobb!
Lykke til.