Ensomhet og avhengighet

Hvordan vi knytter oss til andre mennesker er ofte styrt av ensomhet som følelse. Ensomheten oppleves forskjellig og brukes forskjellig, men en fellesnevner er at det får oss til å bli avhengige av andre i større eller mindre grad.

Opprinnelsen til dette finnes i enhver barndom og vi er utstyrt med ensomhet som følelse rett og slett fordi vi skal søke samvær med våre foreldre eller andre som dermed kan beskytte oss. Etter hvert som vi vokser opp og beskyttelsesbehovet minsker så vil vi gradvis oppfatte ensomheten som mindre truende og gradvis frigjøre oss.
Der et barn opplever omsorgssvikt på en eller annen måte, noe mange gjør i større eller mindre grad inne i mellom, kan ensomheten skape avhengighet som ikke slipper fordi man fortsetter å lete etter noen som kan beskytte seg fra farer. Dermed er avhengigheten skapt. Dersom denne vedvarer ved at man finner seg en partner som fortsetter med den avvisningen som foreldrene praktiserte så vil man opprettholde avhengigheten. Mange gjør slike valg ubevisst.

Veien ut handler om primært om å se at det er slik, for deretter å akseptere at man har latt seg styre av gamle og uhensiktsmessige mønstre som voksenperson. Dernest kan ensomheten omfortolkes til frihet til å velge uavhengig av omgivelsene. Om så er, velge å være helt alene hvis det føles best. Denne fortolkningen er for de fleste mer hensiktsmessig og vil kunne danne grunnlaget for valg av ny partner, og hvordan man forholder seg til eksisterende partner, på et friere grunnlag enn man kan som barn.

Klarer man ovenstående så oppnås en grad av frihet som også kan utløse evnen til å elske seg selv og andre ubetinget.