«Det er ikke noe vits for jeg får ikke det jeg trenger uansett.»

Dette er også en vanlig følge av savn som følelse. Som nevnt i forrige innlegg så er savnet uttrykk for en glede som var, eller kunne vært eller som man har hørt om eller lest om osv.
Det tryggeste kan da være å forskuttere at man aldri får oppleve det som man savner. Da unngår man skuffelse. Dette mønsteret kalles selvavvisning og preger en rekke relasjoner mellom mennesker, både voksne og barn/ungdom. Et vanlig uttrykk for selvavvising er at man alltid venter på at den andre skal ta initiativet. Forholder seg passiv inntil omgivelsene gir uttrykk for at det man savner er tilgjengelig.
Drepende for de fleste samliv over tid hvor skuffelsene hoper seg opp over brustne illusjoner og bitterheten tar den ene eller begge parter.

Veien ut er relativt enkel i teorien, men forvent motstand og aksepter den som naturlig:

Tren på å ta initiativ ubetinget.