Savn representerer minnet om en glede som var og som man ønsker å få tilbake.
Dersom man går med uforløst savn og ikke er bevisst på at det man savner kanskje aldri kommer tilbake så er faren der for at man blir avhengig av noen. Avhengighet i en slik form gjør at man begynner å strekke seg for å få noe fra noen, som vedkommende kanskje aldri er i stand til å gi. Resultatet er skuffelse og illusjonsbrist uttrykt som bebreidelser.
Mange mennesker bærer på savn fra tidlig i livet, kanskje fra foreldre som på en eller annen måte sviktet, venner som ikke stilte opp eller en partner som sviktet. dette savnet har en tendens til å bli med videre inn i nye relasjoner og voksenlivet. Det er sjelden hensiktsmessig. Løsningen er igjen å akseptere savnet som en naturlig følge av noe man en gang hadde, eller trodde man hadde og innse at det nå er historie.
Dialoggruppen 
Tenker du at alt savn kan «aksepteres bort»?
Hva om savnet ikke er noe man kan identifisere årsaken til?
Og kan ikke savn etter f.eks.en forelder som ikke stilte opp like gjerne føre til manglende tilknytningsevne, som til avhengighet?
Savn som følelse er et uttrykk for en glede som har blitt borte. Gleden kan, men behøver ikke aksepteres bort. Savnet skal tvertimot være der og minne oss på det gode som var eller kunne vært, fordi vi skal strekke oss etter det. Adferdsmessig så er det ikke selve savnet som skaper smerteuttrykket, men adferden som følger av savnet.
Etterfølgende adferd etter savn kan variere og like gjerne slå ut motsatt av avhengighet. Da blir resultatet manglende tilknytningsevne, innenfor denne retningen kalt selvavvisning.
Dersom man sliter med å finne årsaken til savnet så kan det skyldes fortrengning. Ved hardt arbeid med saken så fnnes årsaken relativt greit hos de aller fleste.